VK-01 Eiendom og hus

O m M atrikler fra L okalhistorie W iki Matrikkel (lat. matricula, fortegnelse, liste) kan brukes om forskjellige typer lister eller registre, men forekommer i dag helst som betegnelse på et offentlig register over grunneiendom. Denne matrikke- len har sitt opphav i lensjordebøkene, registre over offentlig eiendom og faste offentlige inntekter, og i skattemanntall fra 1500- og 1600-tallet. Behovet for en skattereform, som ga økte statsinntekter og fordelte byrdene mer i samsvar med den faktiske skatteevne, ble stadig mer påtrengende, og var i 1640-årene akutt. Utligningsmåten for landskatten (kontribusjonen) ble derfor lagt om. Fra 1647 skulle grunnlaget være en kombinasjon av gårdklasse (s.d.) og landskyld. Til dette formålet krevde skattebrevet opplysninger om landskyldstørrelse, eierforhold og bygselrådighet. Eldre skattemanntall hadde bare gitt bruker- og gårdsnavn, foruten skattebeløpet. Den nye versjonen er senere blitt kalt en skattematrikkel. Nyere matrikler og forarbeider til matrikler ga ofte andre opplysninger i tillegg, men de hadde alle til fremste oppgave å være fundament for skatteligning. I 1661 nedsatte kongen en kommisjon, landkommisjonen, som skulle registrere all jordeiendom i Norge og utarbeide forslag til ny matrikkel. Det siste punktet ble imidlertid annullert, og alt i 1665 ble nye matrikkelkommisjoner oppnevnt. Skatteevnen til hver gård skulle vurderes så nøyaktig som mulig. Derfor ble det innhentet opplysninger om husdyrhold, utsæd og/eller avling, til dels også om skog og utmark. Dessuten ble de faste jordeboksavgiftene notert. (I noen utstrekning finnes disse opplysninge- ne også i 1661.) På grunnlag av dette skulle det settes ny skatteskyld. Matrikkelen ble fullført mellom 1665 og 1670, og ble i hovedtrekkene stående uendret til 1836, enda den skattefordelingen den ga, var ufullkommen fra først av (se nedenfor) og kunne bli urimelig etter hvert, når gårdenes bruksverdi endret seg innbyrdes. Fra 1803 gjorde jordavgiften (s.d.) tjeneste som supplement til og justering av matrikkelskatten. Et stort matrikkelforarbeid fra 1723 inneholder enda flere opplysninger om gårdene enn matrikkelen av 1665, men det ble trukket tilbake. Virkning fikk bare skyldsettingen av nyrydninger. Fullstendige skattematrikler, med ajourførte oppgaver over eiere og brukere, finnes det mange av som vedlegg til fogderegnskapene fra siste halvdel av 1600-tallet og gjennom 1700-årene. I 1818 ble endelig arbeidet med å utarbeide en helt ny matrikkel tatt opp. Det ble avsluttet i 1838. I hvert tinglag ble det valgt en normalgård, som fikk et sammenligningstall, og på alle gårder i tinglaget ble det satt tall i forhold til dette. For normalgårdene ble det laget en detaljert regnskapsoppstilling, nærmest et driftsregnskap for ett år, mens opplysningene for de andre gårdene i regelen er knappe. For arbeidet sto distriktsmatrikuleringskommisjoner i fogderiene, og dertil en landsomfattende hoved- matrikuleringskommisjon. Resultatet var ikke helt vellykket, blant annet ble skjevheter mellom landsdelene kritisert. Allerede i 1863 ble det satt i gang arbeid med å revidere matrikkelen. Hovedstammen i forarbeidene er «herredsbeskrivelsene», som inneholder mer detaljerte opplysninger om hvert bruk enn noe tidligere matrikkelforarbeid. Blant annet finnes for første gang arealoppgaver for åker og eng, og avvirknings- oppgaver for skog. På dette grunnlaget ble en ny matrikkel satt i kraft i 1886 og trykt i årene etter. En ajourført utgave kom fra 1904 av. Etter dette matrikuleringsarbeidet har det ikke vært aktuelt med noen fullstendig matrikkelrevisjon. Det skyldes vesentlig at matrikkelen ved innføringen av formues- og inntektsskatt mot slutten av 1800-tallet fikk svekket sin betydning som skatte-matrikkel, og deretter mest har tjent som et eiendomsregister. Matrikkelskylda har sitt utspring i landskylda (s.d.), eldre tiders allmenne verdimål for jord. Matriku- leringskommisjonene av 1665 skulle regne om alle de ulike landskyldvarene til tre hovedkategorier, tunge- (mel- og korn-), smør- og fiskeskyld. Denne skylda skulle så justeres opp eller ned etter gårdens skatteevne, og være utligningsgrunnlag for skatten, skatteskyld. Dette ble gjennomført i Søndre og Nordre Bergenhus amt; ellers kom visstnok i hovedsak selve landskylda uendret til å bli matrikkelskyld og skattegrunnlag.